Vi må hele tiden være oppmerksomme på nye innntrykk samtidig som vi må ta vare på de inntrykkene vi nettopp fikk, altså en balanse mellom nytt og nesten-nytt. Denne kortidshukommelsen skiller seg fra langtidshukommelsen, og er den hukommelsen vi hele tiden må ha i det som kalles arbeidsminne. Når vi får nye inntrykk, som er helt nødvendige for oss, må vi ha en mekanisme for at disse nye inntrykkene ikke overskriver de inntrykkene vi fikk like i forveien. De er jo enda ikke lagret i noen langtidshukommelse.
Hukommelsen om det vi nettopp har erfart ligger ikke bare i pannelappene og våre kognitive deler av hjernen, men også i dypere strukturer. Og denne hukommelsen må ikke forstyrre nye inntrykk for det ville ødelegge både vår opplevelse av her-og-nå, men også vår opplevelse av det som nettopp hendte.
En ny studie viser hvordan hjernen ordner dette, i alle fall hos mus. Studien viser at hjernen beskytter hukommelsen mot sammenblanding ved å endre signalene i nervecellene slik at de gamle erfaringene blir liggende på tvers av de ny, slik som når vi roterer et ark med papir og begynner å skrive på kantene for å unngå å overskrive det som allerede er der fra før. Det kalles orthogonal endring. Ved å gå nærmere inn i dette kunne forskerne identifisere to typer nerveceller som utenfra så identiske ut, men der noen var stabile og tok imot inntrykk, mens andre var ustabile og på et vis flyttet hukommelsen.
Vi har lenge vist at denne beskyttelsen av gamle intrykk fra å bli overskrevet av nye inntrykk var helt nødvendig. Denne studien er den første som viser hvordan det faktisk skjer.
Podden och tillhörande omslagsbild på den här sidan tillhör
Fred Rune Rahm. Innehållet i podden är skapat av Fred Rune Rahm och inte av,
eller tillsammans med, Poddtoppen.
