NRK-kritikaren, Thula Kopreitan, skreiv ei setning i ei bokmelding, som fekk fleire til å reagere, blant andre Heidi Sævareid. På Facebook skreiv Heidi: «Barne- og ungdomslitteratur = banalt? Det synes visst NRK-kritiker». Fleire forfattarar av ungdomsbøker blir møtt med ei liknande tilnærming når dei gir ut bok for vaksne, og kvifor er det sånn? Difor inviterte eg Thula og Heidi til å diskutere kva fordommar vi har om ungdomslitteraturen, og kva som er verdifullt med litteraturkritikk. Kvifor vel Thula å halde fram som kritikar sjølv om ho har opplevd å få truslar? Kva blei annleis når Heidi Sævareid skulle gi kritikk etter at ho sjølv var blitt forfattar? Og kva er det eigentleg med ungdomslitteraturen som gjer at det er så lett for meldarar å trekke fram enkle, negative karakteristikkar? Den nevnte bokmeldinga av Thula Kopreitan:Det finnes ingen grenser for gultBøker av Heidi Sævareid:
Spranget – roman, Omnipax (2013)
Slipp hold – ungdomsroman, Mangschou forlag (2015)
Podden och tillhörande omslagsbild på den här sidan tillhör Sunniva Relling Berg. Innehållet i podden är skapat av Sunniva Relling Berg och inte av, eller tillsammans med, Poddtoppen.
